X-tra large

Det er mye her i verden som er blitt mindre etter hvert som jeg er blitt større. Gymsalen på barneskolen var en hall, nå er den et rom. Avstanden fra Feiring til Toten var minst dobbelt så lang. For ikke å snakke om rockeringen som fikk så fin og stor sleng rundt midjen i 10-årsalderen, som nå er mer som et romslig belte å regne.

Men det er i sannhet mye som er blitt større og. Ta bare rosinbollen, for eksempel.  Da jeg var lita fikk den da plass i ei barnehånd?  Har du vært på et bakeri i by´n i det siste har du nok sett at nå til dags går det minst fire rosinboller anno 1980 inn på en bolle anno 2012. Er det rart vi blir tjukke?

Før i tida var en brus på flaske 0,33 l og ferdig med det. Nå er minstemålet 0,5 liter, og bestiller du en ”stor mineralvann” på Peppes, får du noe i nærheten av ei femlitersbøtte med brus. Hvor ble det forresten av de små, hvite kremmerhusene til å ha smågodt i? De forsvant en gang på 80-90-tallet, og med dem forsvant også spenningen ved å spise seg nedover i systemet og ikke vite hvilken godbit som dukka opp helt nederst i det smaleste.  Smågodtposene nå til dags er store som søppelsekker. Man plukker ikke kritt og krokodiller med fingrene lengre, men med hele armen, i hvert fall hvis man er under skolealder. Ett hekto dekker ikke en gang papiret i bånn av påsan. Så for å unngå at det blir langgrunt og gnient må man i hvert fall opp i to-tre hekto.

Og nå tenker du sikkert: Hva er det med viljestyrken til denne dama da? Forrige Smått fortalte jeg åpenhjertig om alle marsipankakesmellene jeg hadde gått på i vår, og nå – dette. JA, jeg er glad i det søte liv. Og ja – jeg har viljestyrke på linje med en apekatt foran ei bøtte med bananer.

Men ærlig talt – har du noen gang prøvd å spise en firedels bolle? Eller å skjære et stykke sjokoladekake i to og la den andre halvdelen ligge igjen på fatet og tørke, når det er kaffe og mer hyggelig lag igjen? Det skjer noe magisk når man deler et kakestykke i to og spiser dem i to porsjoner.  ½ + ½ blir ikke 1.  Ei halv kake to omganger er noe annet enn å trøkke ned ei svær kake så kremen tyter i munnvikene.

Kan det være en sammenheng mellom denne logikken og fenomenet med rockeringen? Vel, det får de finne ut de som liker å sysle med brøker, BMI, omkrets, pi og diameter og den slags. Så får vi andre gjøre andre matematiske regnestykker og spare penger ved å kjøpe tre sjokolader i stedet for én når det er ”to for tre”-tilbud på Rimi.

Alltid en grunn til å feire

Hva skjedde med nyttårsforsettet mitt om å spise litt mindre søtt? Da forsettene ble laget, var det astronomisk lenge til strandsesongen, og forsøkene på moderasjon i matveien ble avblåst gang etter gang.  Hvis jeg skulle peke ut en syndebukk, må det bli Nidar Bergene. Makan til kjøpepress! Ikke før var halv-pris-julemarsipanen forsvunnet fra hyllene, så var påskemarsipanen på plass, og dermed har det gått slag i slag fram til nå, hvor man endelig ser bunnen på halv pris-kurvene ved kassa.

Mai er forresten en håpløs måned å hente seg inn diettmessig. Mai er som kjent festmåneden over alle festmåneder.  Det er jo røde dager med tilhørende innklemte dager annenhver uke. I familien min har vi det med å bli født i april eller mai, så i løpet av de siste to ukene har vi feiret både 10-, 60- og 90-årslag i nærmeste familie. Midt oppi dette hadde 1-åringen bursdag, men det ble reint for mye for oss, så den overlot vi til slekta på Vestlandet å ordne.  Det har vært komplett umulig å holde stram line med kosthold og trening. Det er is og kaker i en endeløs strøm.

Jeg går jo ikke av veien for å leite etter grunner til å feire heller. ”Vårsola er endelig kommet-softis”, ”Solgt-leiligheten-kake”, ”Fått ny jobb-bolle” – det har kommet på rekke og rad denne våren, og det ser ikke ut til at det tar noen ende. På jobben har det vært ”rapportlanseringskake” og ”avslutning-for-Berit-is”. Nå er det 17.mai og pinsehelg i vente, og plutselig står du der i bikinien din og innser smertelig at spist er spist.

Men i dag! En ny blank mandag – og fortsatt mange uker til fellesferien! For en dag å proklamere helomvending. Heretter blir det fiberknask og vann med sitron, til langt uti september. Forresten, det får vente til i morgen. I dag må det bli en is for å feire at jeg rundet min Smått nr 100. Og ei kake syns jeg også er på sin plass, siden jeg faktisk har bursdag i dag.

Skal vi være helt ærlige har det ikke vært mye til strandvær de siste årene, har det vel?

Kjære Bogstadveien ØNH

Etter at jeg stiftet bekjentskap med dere har jeg forstått at ØNH står for ”øre-nese-hals” og er et eget fagfelt innen medisin. Ørene, nesa og halsen er visstnok så tett forbundet at det kan tyte ørevoks ut av nesa og snørr ut av ørene og bakterier fra halsen kan klore seg fast både her og der. Det hele er så komplisert at man må ha egne leger for å forstå seg på sammenhengene. Og disse legene jobber altså hos dere.

Etter en vinter med vedvarende snørrflom, virusinfeksjoner og tørrhoste hos ettåringen, satte fastlegen hans endelig sin edle signatur på en henvisning til dere. Det han glemte å si var at jeg måtte sende røyksignaler for å få kontakt med dere.

De første gangene fikk jeg bare opptatt da jeg slo nummeret for å bestille time. Eller faktisk enda verre; disse korte pipene som om noen brått har lagt på røret. Deretter fikk jeg ringesignal, og en dame på øret som forsikret meg om at jeg faktisk var kommet til dere, at det var svært stor trafikk for øyeblikket og at jeg derfor måtte vente. Etter fem minutter ga jeg opp til fordel for å hjelpe en fireåring på do og forhindre en ettåring i å stikke hånda ned i den samme doen.

Med begge podene plassert foran tv-en, gjorde jeg et nytt forsøk. Ny runde med fru Bogstadveien og enda mer venting. Så en telefonsvarer med beskjed om at telefonen nå dessverre var stengt på grunn av påskeferie. Dagen etter påske.

En titt på telefonloggen viste at jeg hadde prøvd å ringe dere sju ganger. Alle gangene med endeløse minutters venting før jeg enten fikk noe artig musikk på øret eller telefonsvarer med ønske om god påske. Et søk på hjemmesiden deres ga ingen muligheter for å kontakte dere per e-post eller via noe kontaktskjema på nett, men siden dere generøst delte informasjon om gateadressen kunne man jo saktens prøve brevdue?

I det minste viser dere en viss selvinnsikt, det skal dere ha, for på hjemmesiden står å lese at det ”til tider er stor pågang på telefonen”, og at man eventuelt kan benytte seg av telefaks. Unnskyld meg, men telefax? Det var da jeg leste dette at jeg begynte å tvile på om jeg ville sende ungen min til behandling hos dere. Hva bruker dere egentlig til å lyse pasienten i øret med – et bål tent av gnisten fra to steiner?

Fru Bogstadveien, du får ha meg unnskyldt for at det tok litt tid før jeg svarte da du omsider sa vær så god på ordentlig. Jeg hadde nemlig lagt fra meg telefonen med høyttaleren på, tatt meg en dusj og hadde munnen full av brødskive. Takk for at du ventet.

Jeg skal bare….

– Jeg går og legger meg. God natt, sier han. Går på badet og pusser tenner, tusler inn på soverommet, kler av seg, legger seg og sovner.

– Jeg går og legger meg. God natt, sier hun. Går på badet og oppdager våt klesvask i vaskemaskinen. Bærer bunken til tørkestativet i stua, som er fullt av tørre klær. Legger sammen klærne, men mangler flere sokker. Går til skapet på badet hvor alle uparede sokker oppbevares. Ut raser hårføner og andre apparater med ledninger kveilet inn i hverandre. Mens hun drar ut ledningsspagettien kommer resten av innholdet i skapet ut på badegulvet, og utløser et akutt behov for opprydding. – i hele skapet. Med et ryddig skap er man bedre konsentrert når man skal pare sokker. Den lilla ullvangsokken – hvor var det hun så den? Jo, under podens seng var det! Lister seg inn på barnerommet, legger seg ned på alle fire, og ja visst, der ligger den, blant en gjeng luftige hybelkaniner. Hun har akkurat lest en artikkel om inneklima og astma, tusler ut i gangen og henter tørrmoppen, med ullvangsokken i hånda. Et par drag bare. Med hybelkaninene følger også tre lekebiler og tåteflaska til minsten. Tar den med på kjøkkenet (hiver lekebilene i lekekassa på veien), vasker den, fyller flaska med vann og setter den på babyens nattbord. I tilfelle. Men hør, er ikke ungen veldig tett i nesa? Sa ikke legen at vi burde spraye nesa en periode nå for å unngå ørebetennelse? På vei inn på badet rasker hun med seg en skitten body som ligger på gulvet. Hun registrerer at hun fortsatt går med ullvangsokken i hånda. Hun slenger den fra seg mens ungen får nesespray og litt vuggesang fra trekkoppbamsen. Blir stående på gulvet og lure på hva hun egentlig var på vei til å gjøre? Jo, det var denne legginga. Ok, inn på badet igjen, fjerne sminken, og vaske ansiktet. Ser seg i speilet og konstaterer at det sannelig ikke er lett å se konturene av sitt eget fjes i det skitne speilet. To pshht med Jif Glass og et par tørk med papirhåndkle, det er så fort gjort atte. Og når hun likevel står der med et tørk i hånda, er det jo enkelt å dra over vaskeservanten. Skal bare flytte den sjampoflaska, jøss – er den tom allerede? Hun går på kjøkkenet og hiver den i søpla, som tyter over. Snører igjen søppelposen og får seg en luftetur utomhus.

Hun kler av seg, pusser tennene og stuper til sengs. Våkner morgenen etter og finner en haug med våte, krøllete klær ved siden av tørkestativet. Og en fireåring som lurer på hvorfor det ligger en lilla ullvangsokk i senga hans.

Tog-sprog

Skjer a? Serr ass! Seff! Det er ikke alltid lett å skjønne hva unggutta på hjørnet borti gata her sier. Språket matcher kroppsholdning og gange; lett slentrende med buksesig og trang til å ta snarveier. Gjennomført, altså. Ingenting henger på greip, verken ord, uttrykk eller bukser.

Nettopp derfor tenker man at uniformerte mennesker representerer det motsatte: stil, eleganse og korrekthet. Når det gjelder NSB er ikke dette tilfelle. Noen ganger begynner jeg å lure på om det finnes et eget NSB-språk, eller i det minste en NSB-dialekt. Det heter for eksempel ikke ”dørene lukkes”, men ”dluks”. Og når jeg forventer at konduktøren spør etter ”nye reisende” hører jeg bare ”nysene”.  Forrige gang jeg var ute og reiste med tog ble vi stående foran Romeriksporten, og fikk en beskjed over høyttaleren som ikke var særlig oppklarende for min del:  Vi-fret-oppå-ipåventa-kjøsina. Først synes jeg de sa noe om et kjøleskap, men kan det ha vært kjøresignal?

Det er forresten ikke bare på toget at språket er lett slentrende. På værmeldingen presenterer de et område de kaller ”Møromsda”, mens de peker på nordvestlandet. På t-banen kan man risikere å havne på ”Maosjtua” hvis man glemmer å gå av på ”Nasjenateatre”.

Det er kanskje ikke så rart, all den tid vi må lytte til en statsminister som sier ”ognsasjon” når han mener ”organisasjon” og ”nængsliv” når han mener ”næringsliv”.

En periode bodde jeg i London og fikk en gang gleden av å oppleve et fyrverkeri av en kvinnelig bussjåfør på ei lokal mjølkerute i utkanten av byen. Hun skrek ut navnet på neste holdeplass, ispedd banneord og ramsalte vitser, med en stemmekraft og en artikulasjon en ansatt ved Shakespeare Theatre kunne misunne henne. Og etter at hun hadde hojet ut navnet på holdeplassen, fortsatte hun: ”Forsto alle hva jeg sa? Ja vel! Kom ikke i ettertid og klag hvis du havner på feil holdeplass!” For en service! For en underholdning!

På hjemtraktenes mjølkerute mangler det i grunn det meste av både service, underholdning, artikulering og stemmekraft. På vei fra Oslo til Jessheim en bekmørk aften syns jeg da så tydelig det blir det annonsert ”Kløfta”, så jeg blir sittende og fortsette å døse, helt til jeg får se ”Jessheim”-skiltet utafor vinduet. Da er det ikke mye tid til å fordele skyld. Jeg rasker med meg veske og jakke, løper det jeg er kar om og hopper ut på perrongen.

Rett før dluks.

Ring meg før jeg knuser tv-en din!

Ja, akkurat det skrev jeg. Og jeg mente det. Jeg var så sint som et frådende lemen der jeg satt og trykket frenetisk på fire forskjellige fjernkontroller. Mannen, og eier av alle dingser i leiligheten, var på guttetur i London. Han hadde gått i dekning i Londons tunnelbanesystem og var ”ikke tilgjengelig”, som den lystige damen på telefonen sa. Det var altså da at den nevnte tekstmeldingen ble skrevet. To minutter etterpå ringte han tilbake, raskt nok til å berge flatskjerm, dekoder og alle tilhørende forbannelser.

Jeg vil ikke tilbake til 70-tallet, la det være klart, men det hender jeg savner tida med ett tv-apparat, én kanal og én knapp å trykke på. Det var enkelt og greit og man fikk til og med litt mosjon i beina når man skulle skru lyden opp eller ned. Nå får man bare trent tommeltotten, tålmodigheten og temperamentet.

Vi har altså fire fjernkontroller som kommuniserer med tv-en og de øvrige medlemmene i dingsefamilien. De fire fjernkontrollene har til sammen 172 knapper. Hvor mange kombinasjonsmuligheter blir det? Han hadde ingen enkel jobb, Mannen, da han sto i en trafikkert gate i London og skulle forklare hvilke av knappene jeg skulle trykke på, i hvilken rekkefølge.

Jeg fikk en slags opplæring den gang utstyret kom i hus. Den var omtrent sånn: Først trykker du på den, deretter på den, og så den og så den, og så velger du kanal med den og så OK til slutt. Det er klart det går an å lære seg sånt ved å pugge det, men problemet med pugging er som kjent at man går på autopilot og ikke skjønner logikken bak. Og når noe da går feil underveis, har man ikke kunnskap til å rette det opp.

– Hvis du har gjort som jeg sa, så SKAL det virke, sa Mannen over telefonen, så rolig han bare kunne. – Ja, men det gjør den ikke! Skjermen er blå, hveste jeg, og skjønte i samme sekund at det kom til å bli en langhelg uten tv-titting.

Da mannen kom hjem og han igjen tok kontroll over fjernkontrollene, holdt jeg pusten. Var det jeg eller tv-en som var idiot, liksom? Heldigvis for meg og sjøltilliten min var det tv-en det var noe gæli med.

Men jeg er den første til å innrømme at det bare var flaks.

Pensjonspreik i pinnekjøttets tid

«Hvis ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen».

Det har gått opp for meg at denne sangen ikke handler om musefella, men om pensjonsfella.

Dagens Smått burde vel handle om pinnekjøtt, pepperkaker eller pappnisser, ikke pensjonssparing. Men siden det har vært jul siden oktober, kaster jeg nesten opp bare av ordet, så derfor har jeg strøket jula ut og presenterer her i stedet en utgreiing om pensjonsreformen.

Det er bare å innse at jeg er over min første ungdom. Jeg registrerer med vantro at både statsråder, professorer og firebarnsmødre plutselig er yngre enn meg. Men det sikreste tegnet på at alderdommen kommer snikende er at øl i sene nattetimer og backpacking i Nepal er byttet ut med j***brus og familiecharterferie i Syden. Ja, jeg har overlevd debuten. Seks dager under parasollen sammen med et hundretalls solbrune, VG-lesende pensjonister ble i overkant, men det gjorde i det minste at jeg begynte å tenke på pensjonisttilværelsen.

Det bakvendte er jo at man må tenke på alderspensjon mens man er ung. Når man er gammel, er det for seint å innhente tjue års manglende opptjening. Plutselig våkner man en morgen som minstepensjonist, og da er det bare lottogevinst eller giftemål med en riking som kan redde deg ut av pensjonsfella.

De aller fleste vil få sjokk hvis de prøver seg på de fiffige pensjonskalkulatorene på nett. Logikken er enkel: Det blir stadig flere pensjonister. Og stadig færre til å betale pensjonene de har krav på. Samfunnsregnestykket går ikke opp. Jens og Sigbjørn har tatt ballegrep.

Jeg prøvde kalkulatoren måtte hente haka opp fra kneskålene. Jeg oppdaget nemlig at jeg som pensjonist kommer til å sitte og gynge på en stor potet mens jeg lukter på en fleskebit på skrå. Til nød får jeg kanskje slikke på et dropspapir til j**. Jeg har gjort alt gæli. Lang og feil utdannelse, svangerskapspermisjoner, gratisarbeid, utenlandsopphold og frilansing. Etterslepet er betydelig. Oppdagelsen gjorde at jeg sporenstreks bykset til banken og ba om råd for framtida. «Toget er ikke gått», sa den dresskledte rådgiveren som sikkert har spart i pensjonsfond siden konfirmasjonen. Minutter senere vandret jeg lettet ut fra banken med fondspapirer i lommen og framtid i blikket. Min personlige pensjonskrise var avblåst.

Haken var bare at jeg i tillegg til å spare betydelige summer i måneden også bør sette i gang å jobbe i morra og jobbe fulltid i en svært godt betalt jobb fram til jeg er 75-80 år. Men nå er det jo j***ferie, så nå døyver jeg pensjonsangsten med store mengder marsipan, akevitt og høykarbokost. På den måten kan jeg kanskje pådra meg en livsstilsjukdom som vil korte ned pensjonisttida betraktelig. Vips: pensjonsfella en saga blott.

Det kunne vært verre

“Det kunne vært verre,

du bør være glad,

glad for at finger´n ikke falt av”.

Synger Hasse i boka om Ludde. Tøykaninen har tross alt bare fått en blå tommel etter et feilslag med hammeren.

Ja da. Det kunne vært verre. Det kunne vært spy. Eller rødvin. Men det var altså spansk Nestlé fruktmos. Og det var gæli nok.

Dere som har vært på et charterfly med to unger kan kanskje sette dere inn i situasjonen. Fire personer fordelt på tre seter, dårlig med beinplass, stellebag og øvrig håndbagasje opp til knea. Forsinkelser og dårlig flymat. Vi hadde vært i lufta i fire timer og hadde to timer igjen. To timer med en stuptrøtt baby som bare vil krafse pensjonisten på setet foran i øret, er lenge.

Siden babyprovianten av væske hadde blitt konfiskert i sikkerhetskontrollen (200 ml potensielt sprengstoff), hadde vi spart på det dyrbare glasset med fruktmos (100 ml ikke-sprengstoff). To timer før innflygning på Gardermoen måtte glasset opp av sekken, da babyen truet med å rive høreapparatet ut av øret på den nevnte pensjonisten på setet foran. Etter at lokket var åpnet, med en viss andakt, tok det babyen cirka et nanosekund å daske til glasset så det fór gjennom lufta og landa på hue ned i sekken. På veien dit la den igjen rause ruker med mos i håndveska mi, på golvet, nedover hele buksa mi, på nabosetet og på pensjonisten med nedsatt hørsel i setet foran. Det så ut som en bombe hadde gått av. Så var det altså sprengstoff i glasset likevel.

Babyen satt fornøyd og suttet på hånda si som var full av mos, mens jeg satte ny personlig rekord i antall upassende ord rett etter hverandre. Dama på setet over midtgangen, som for øvrig hadde klart å berge kompresjonsstrømpene sine unna mosregnet, prøvde å demme opp for bannskapen ved å rekke meg en kaffeserviett og et medlidende blikk. Kaffeserviett? Takk som byr, men har du et badehåndkle?

Og slik gikk det til at babyen plutselig måtte over til tørr føde. En generøs flyvertinne serverte gnagbare rundstykker og overbærende smil hele veien til Gardermoen, og ferieinnspurten var redda.

Jeg finner fremdeles rester av mos i veska mi, ei uke etter – inni korken på pennen, i passet og i tyggispakka. Men det blir selvsagt småtteri når man tenker på hva som kunne skjedd når man tross alt befinner seg 30 000 fot over jordoverflaten.

«Det kunne vært verre,

du bør være glad,

glad for at vingen ikke falt av».

Brikkene faller på plass

Med små unger i huset er jeg stadig vitne til at ting forsvinner. En ting er at det nesten ikke finnes make par igjen av verken votter eller sokker, men det spøker også an mass i lekekassa. Hvis ikke, må noen ha spist en lekepizzabit på ordentlig. Politibilen må egenhendig ha kjørt ut døra. Gjessene på gårdspuslespillet må ha vraltet ut av esken og flydd ut vinduet, og vanten til Buzz Lightyear-kostymet har vinket seg opp i en skuff hvor den aldeles ikke hører hjemme.  I det hele tatt er småbarnslivet løse tråder, umake par og manglende biter, til en hver tid.

Og så skal jeg fortelle historien om sofaen vår.  Etter å ha bladd i hundrevis av kataloger og prøvesittet et titalls sofaer, fant vi Den Perfekte Sofa på Skeidar. Størrelse, farge, vinkel, armlene, støtdemping, puter – alt passet vår smak, vårt behov og våre tilmålte kvadratmeter. Det var i grunn bare prisen som ikke passet, men vi kneip øynene igjen, dro kortet og vinket gladelig farvel til kjærestejulegaver i noen år framover, bare vi fikk denne sofaen. I to måneder måtte vi vente på vidunderet, og det var rene festen i stua da vi pakket den ut. Vi fniste og lo, bar og skrudde, badet i isopor og plast og pustet lettet ut da det viste seg at den ikke stengte for balkongdøra. Men noen skår i gleden skal det jo være. Samtidig som vi hadde sofafest, hojet en fyr på tv2-reklamen at Skeidar hadde superkampanjedager med 25 % på alle sofaer, «ta for eksempel denne FANTASTISKE hjørnesofaen, nå til en UTROLIG pris…» .  Med andre ord: vi kunne fått både hjørnesofa og bursdagsgaver.

Det andre aberet var at sofaen bare hadde noen centimeters klaring fra golvet. En glippe som var for liten til at vaskekost eller støvsuger kommer under, for lav til at man kan legge hodet ned på gulvet og lyse med en lommelykt. Men høy nok til at en rekke mindre gjenstander finner veien under den. Det skulle ikke forundre meg om du har gjettet sammenhengen i historien allerede.

Etter et års tid var det på tide å flytte sofaen og dra over med kosten. Det var ikke gjort i ei håndvending. Demontering i moduler og rå muskelkraft måtte til. Men snakk om å få betalt for slitet! Etter endt økt kunne vi laine opp et miniloppemarked på stuebordet. Puslespillbrikke, politibil, pizzabit og Buzz Lightyears høyre hånd gikk for høystbydende, til treåringen i døråpninga med verdens bredeste smil.

Tunnelltull

Har du vært i Oslo med bil i det siste? Som Osloboer med inngående kjennskap til infrastrukturen i byen, råder jeg deg til å la være.

Tunnelsystemet under Bjørvika er som et markspist eple med stadig nye fiffige vegløp . Et øyeblikks uoppmerksomhet ved Havnelageret, og vips er man på Helsfyr, på andre siden av byen. Hvor ble det av den gode, gamle trafikkmaskinen ved Bispelokket hvor man fikk en viss oversikt før man valgte fil og videre vei? Flotte tuneller kan de bygge, vanskeligere er det tydeligvis med skilt som forteller hvilket hull man skal velge.

Når svigers kommer over fjellet fra Vestlandet for å besøke oss, vil de aller helst hentes på Lysaker. For dem er Oslo selve symbolet på et trafikkhelvete. Og jeg skjønner dem godt. Nå har de imidlertid kasta seg ut i det. Vi går inn i historien ved Lysaker. Da overlater svigerfar cockpit til sin kone mens han selv fungerer som en slags co-pilot med selvoppnevnt vetorett ved avkjøringer og veikryss.

Vi har gitt beskjed om at de må holde til høyre,  altså: HOLDE TIL HØYRE i Festningstunellen, ellers vil de havne i synken og være på god vei inn i Ekebergtunnelen, og det vil man jo gjerne unngå i rushtrafikken, særlig når man har sittet åtte timer i bil fra Vestlandet.

Telefonen ringer. Fra Ekebergtunnelen.

Ok, kjør på. Sving av ved Helsfyr. 10 minutter etterpå ringer de igjen. Vi spør hvor de er. Ved ei omkjøring ved ei rundkjøring, får vi høre. Og nå skal vi liksom forklare veien derfra. Samboeren gjetter og forklarer så godt han kan. På telefon til sin far, som formidler videre til sin kone, som prøver å kjøre samtidig som hun mottar bruddstykker av beskrivelser fra sidemannen. Det er verre en hviskeleken. Høyre blir til venstre, nord blir til sør, riksveier blir til europaveier og Kiwi blir til Rimi. Bli hvor dere er,  sier vi, og henter bilen i garasjen.

Man trenger ikke å komme fra Vestlandet for å kjøre seg kavende bort i Oslotunnelene. Man trenger heller ikke å kjøre i tunneler for å kjøre seg bort. Det kan man godt klare over bakken også. Enveiskjøringer, gravearbeider, omkjøringer og innsnevringer er mer regelen enn unntaket.

Det trenger man for øvrig ikke reise til Oslo for å oppleve. Det kan man saktens oppleve på Minnesund også.